Et klasserom for idag

Hei!

Dette er mitt første blogginnlegg her på skolepartiet. Jeg skal kort ta for meg mine tanker rundt skolens største utfordring, nemlig å tilrettelegge mot en verden som endrer seg raskt.

Mine første tanker da jeg studerte matematikk ved lærerhøgskolen, var å få elever hekta på matematikk, fordi det faktisk er veldig spennende. Jeg gjorde meg noen tanker om å lage et system basert på rollespill, siden jeg opplevde at mange ble engasjert i slike prosesser som idag er grundig forsterket gjennom sosiale media (Hvem vil vel ikke gruse sin venn, nabo eller partner i et spill?). Mattemagiker tenkte jeg, lage nivå basert på et system som de hadde i Sverige som ble kalt Mattestegen. Jeg hadde mange slike idèer da jeg startet i min første jobb, men som alle vet, den skolekulturen du kommer inn i former deg ganske raskt til å følge strømmen. Det hjelper også at du ikke er forberedt på en skole som handler om mye mer enn fag og det var jo ikke en kjeft som snakket om vurdering i utdanningsløpet (Ikke så mye om IKT heller når jeg tenker meg om). Å starte første året som kontaktlærer i en 10. klasse var en ganske brutal svenneprøve, så det hadde vært godt å få litt veiledning og støtte for å takle et kvantesprang fra en utdanning der man av og til opplevde forelesere som aldri brukte ordet elev.

For 2 år siden ble jeg gjort oppmerksom på et system som heter ClassCraft. Her var mye av de elementer jeg hadde tenkt på i min utdanning og didaktikeren i meg hoppet av glede. Her kunne man få til et system der samarbeidslæring og prosesser var viktige. Skoletimene blir ofte monotone greier, der man preges av f.eks å arbeide etter en timeplan som er alt annet enn utviklende med tanke på å se sammenhenger. (Her kan man godt lese litt av det Svein Sjøberg advarer om i forhold til målstyringskulturen som f.eks PISA etterhvert kan drepe skolen med om den får slå rot.)

Det er nemlig slik at den generelle delen av vår læreplan blir glemt i kaoset av kompetansemål, utviklingsmål og læringsmål. Dybdelæring er foreslått som den nye retningslinjen, men jeg kan vanskelig se at dette kan slå til om vi ikke følger Finland i å fjerne fag og heller tenke tema. Et system som ClassCraft vil nemlig fungere kjempegodt om alle lærere er med (Jeg jobber i ungdomsskole, derfor kan det bli utfordringer med å holde på med ClassCraft i bare 6 timer i uken). Selvsagt kan jeg gjøre dette på egen hånd, men for å få en endring på hvordan lærere tenker i forhold til undervisning og det såkalt fagspesifikke, så må man slippe løs kraften i å tenke med andre i en større sammenheng. Det var matematikk i middelalderen, det er ikke slik at historie er kun aktuelt i et fag. Å jobbe med forståelse for middelalderen kan faktisk bli mye bedre om man også har noen knagger i forhold til hvordan det f.eks sto til med hva man burde kunne da for å kunne klare seg på et marked.

Det er mange forskere som påpeker at en av de viktigste faktorene i utvikling av lærere ligger nettopp i det at man samarbeider med andre i et faglæringsfellesskap. De har det i Finland og Japan og spør du lærere der, så er de fullstendig klar over hvilken effekt det har. Å samarbeide med andre dyktige lærere om å gjøre det som er primæroppgaven, nemlig sørge for at elevene får utfordringer som hjelper dem til å utvikle seg og finne sitt potensiale som menneske og arbeidstaker i et samfunn som utvikler seg raskere og raskere. Dessverre er mange skoler redusert til såkalte team der hovedfokus er å ha møter som er ineffektive (Masse info som skal deles med alle), lage planer som elever kaster og betjene alle krav som kommer fra samfunnet om hva man egentlig burde ha gjort oppi all målstyringen og dokumentarbeidet som sjelden hjelper elevene nevneverdig.

Å være kontaktlærer er idag en Uriaspost og kritikken kommer raskt om foreldre føler at eleven ikke blir sett nok. Derfor blir mye tid brukt på å blidgjøre og håndtere, enn å utfordre og samarbeide om utvikling til beste for alle. Den autonome lærer er blitt et sagn og erstattet av en målstyrt lærer som blir best om KS får gjennomslag for sine ledelsesvisjoner. Her har Simon Malkenes skrevet mye om hvordan Osloskolen etterhvert blir en fabrikk for å produsere ønskede resultater, gjerne gjennom at rektorer og lærere får et testregime som skal sikre gode resultat på nasjonale prøver.

Hva vil jeg fram til med det jeg skriver? Hvis  lærere får muligheten til å bruke tid hver uke på å utvikle gode opplegg og bruke systemer som ClassCraft til å få til oppdrag og utforsking i tema, så vil det gi større inntrykk og øke sjansen for at man opplever mestring og finner sider ved seg selv som kan gi sitt team en fordel. ClassCraft gir nemlig muligheten til å skape gode grupper blant elevene, der man kan hjelpe hverandre ved å kunne f.eks ta straffen til en annen elev for å unngå straff til gruppen. Krigeren bruker sin evne til å absorbere 10 i skade til et gruppemedlem som var for sein til timen. Hvis eleven hadde fått denne skaden fra lærer, så hadde den gått ned til 0 livspoeng og dermed gitt laget en felles straff, f.eks at de ikke kan bruke datamaskin/nettbrett/chromebook denne dagen. Lærerene får en felles plattform for å lage læring spennende og hvem kunne vel ikke ha lyst til å lære mer algebra hvis man fikk høre om et magisk triks med tall som en periode i middelalderen ble sett på som magi?

Karl Arne Dalsaune skal snakke om et slikt system på NKUL i år og han har mye interessant å meddele om Heimdall’s Quest. Det er slike innovative lærere vi trenger flere av, og i et utviklingsperspektiv må vi få en bedre bedriftskultur i skolen til å dyrke frem våre pedagoger som viser vei. Derfor er det hyggelig å se at nå foregår det mye spennende i forbindelse med den første SETT i Norge. Det levende klasserommet må bli en del av skolen, der vi lar lærerne inspirere hverandre.

Dag Rune Kvittem. Twitter: dagrk